Morgenen startet bra, våknet med Nano på fanget og lå litt og så på Instagram osv før jeg sto opp og kledde på meg. Var veldig fornøyd med antrekket, så meg i speilet og så at jeg ikke var så diger som jeg trodde, at jeg bare hadde gått og fortsatt går i litt for store klær innimellom. Så skulle vi gå ned til tannlegen. Tannlegen ligger på Strømmen så vi kan fint gå på et kvarter. Og da ha litt god tid og vente litt ute som jeg liker. Men ikke i dag. Jeg sklei på noe gjørme. Skoa og buksa ble skittent så jeg snudde og måtte skifte alt. Jeg ligger da ikke i en tannlegestol med gjørme på bukse og sko! Og jeg skulle innom senteret og se på klær etterpå, tar seg ikke ut det. Så jeg gikk hjem og skiftet og når jeg kom meg ut igjen var det et kvarter til timen. Men så kom det heldigvis en buss for nå hadde vi ikke rukket å gå ned. Og med buss tar det vel tre-fem minutter ned. Og da vi gikk av og bort hadde vi seks minutter igjen. Og jeg må alltid rekke en tur på do før jeg går inn. Uansett om jeg ikke må så går jeg. Er en tvangstanke jeg har. Om så jeg er litt sen og tannlegen står i døra så må de vente. Do først! Og jeg var så stressa. Og det var ikke en kropp med angst, men angst med litt kropp i. Og jeg var så sikker på at nå ville det bli mer tull. Hjertet dunket så hardt!
Men der inne er alle så hyggelige. Hilser og smiler og kjenner til meg, min mor og hva jeg sliter med og min bakgrunn. Så satte jeg meg i stolen, så på bilder og alt så greit ut sist. Og det gjorde det nå også! Null hull igjen! Så hun bare pirket ihjel kjeften min og pusset over mens vi pratet om stolpejakt og puslespill. 1200kr fattigere, men det er det verdt! Og jeg skal tilbake i oktober. Håper jeg slipper å måtte inn før det. Også er det jo litt fint å ha en tannlege som vi deler litt interesse med, denne gangen var det stolpejakt og puslespill, forrige gang museer.
Kommer aldri til å bytte tannlege igjen. Der kjenner de meg, min mor og min angst og mine tenner. Og min bror går der også nå. Og jeg med min kompliserte runder med tannleger i barndommen for så å ikke gå på utrolig mange år og komme inn med store skader trenger den tryggheten jeg har der. Og det har jeg. Jeg gikk fra å være livredd til å fortsatt grue meg og ha angst, men klare å møte opp og gjennomføre det. Og det er en bra følelse.
