I morgen er dagen! Dagen hvor dommen skal komme. Har jeg et hull? Eller ikke, som sist. Tannlegetimen! Den verste timen, de verste timene i året! Fra jeg får timen til timen er over. Da bærer jeg en frykt i meg som aldri slipper.
Ventingen er verst. Når jeg sitter i stolen er jeg midt oppi det og bare vil ha den pirkingen overstått. Må de borre? Må jeg rotfylle igjen? Nei, så ille er det vel ikke? Kjennes ikke sånn ut iallfall.
Som regel går det greit. De får gjort det de skal. Som regel tar det et kvarter eller litt over en halvtime. Kommer an på om det er en sjekk og puss eller om de skal reparere et hull. Når jeg er ferdig, har betalt i dyre dommer og kan gå fattig ut døra er kroppen full av adrenalin. Da er jeg så fornøyd og kan gjøre mye. Men når jeg kommer hjem og setter meg på sofaen faller jeg sammen og kan sove i timesvis! Slår aldri feil altså. Det tar så mye krefter ut av meg. All den gruingen i flere uker, timene før dagen, stolen. Jeg blir fysisk og psykisk ødelagt.
Det tok mange år fra der jeg var til der jeg er nå. Mange år med tannverk og ødelagte tenner. Jeg skulle ikke til den jævla tannlegen! Men så fikk jeg jobb, og den sjefen jeg hadde da henviste meg til sin tannlege. Mange skader. Dyre skader. Mange timer i vente. Mange rotfyllinger. Trekt et par tenner har jeg og. Har en åpen plass i kjeften uten tann. I 2015 startet det. Mye ut og inn. Et par ganger med valium. Det klarte jeg bare ikke. Gikk mye bedre uten. Nå, 9 år etter, sjekk og puss to ganger i året. Sjeldent hull, da kun et lite et. Fortsatt veldig angst, men jeg kommer meg igjennom det nå, mye bedre enn før.
