Noe jeg har lagt merke til er at når jeg er mett så får jeg utrolig dårlig tanker om endringene og dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke ha spist usunt engang før det dukker opp. Da ser jeg bare at andre blir slankere mens jeg bare blir større og større, noe jeg faktisk ikke blir. Jeg står stille på vekta, men jeg merker på klær at de blir for store eller at jeg passer inn i klær jeg ikke tenkte kunne passe. Jeg liker å lage sånne sammenligningsbilder med det nyeste bildet sammenlignet med det jeg tok sommeren 2020. Jeg ser jo at det er forskjell, det er faktisk ganske stor forskjell. Men når jeg føler som nå i skrivende stund så.. nei, jeg ser det ikke akkurat nå.
Dette med livsstilen er mye psyke også. Veldig mange dårlige tanker dukker opp, umotivert og håpløshet. Man leser også mange andres meninger om overvekt, mange stygge meninger og mange rare og meningsløse meninger. Og er man i en dårlig tankeprosess så hjelper ikke akkurat det. Det er bare å trene og spise mindre.. ja, er det nå egentlig det? Man må jo være på rett sted psykisk og helsemessig også. Medisiner og gener spiller også inn i dette her. Men det ser jo ikke de. Bare mat og trening. Og spiser man feil og ikke trener kan man bare skylde seg selv og tåle kritikken. Men jeg kaller det uvitenhet. De vet ikke noe om andre og andres helse enn sin egen. Ta en joggetur sier de, men så er de vant til det, mens min kropp er for tung til det, det sliter på ledd. Det å gå en tur er nok! Det er en fin trening det. Både fysisk og psykisk. Greit nok, er mye ved jogging som er bra, og jeg syns det ser artig ut, men jeg vet for tung. Og ved å gå turer så jobber jeg med saken til å bli mindre etterhvert og kanskje jeg havner der en gang. Kanskje.
