Jeg må bare finne meg i det selvom jeg egentlig ikke vil. 12 dager med påskeferie er over. Og jeg har hatt det så fint. Uka før var et rent helvete, men når det var over så kunne jeg se fram mot en lang, men likevel kort ferie. Jeg har gjort så mye artig. Startet med årets stolpejakt, vært på museer, sett på Harry Potter, og spist godis og slappet mye av. Og så har jeg fått inn skritta hver dag også, målet for april er 10.000 skritt hver dag og det har jeg klart, selv på hviledager. Og har jeg bestemt meg for det skal jeg gjøre det også. Får se hva jeg gidder i mai. Men nå sitter jeg på senga og skriver dette før jeg drar på jobb. Starter litt rolig i dag og tar en litt senere buss. Også får jeg heller gå litt etter jobb.
Har hørt at mennesker som er litt større burde kle seg i sort fordi det forminsker. Hvorfor skal jeg det? Velge klær som gjør meg smalere når jeg ikke er smal? Hvorfor juge for seg selv? Er det greit å bli fortalt at man må kle seg sånn for å se sånn ut fordi man ser feil ut for samfunnet? Er det så ille å se stor ut? Jeg har nesten ikke sorte klær igjen nå, gitt bort mesteparten. Kun sokker og undertøy, men det syns ikke uansett. Har også en kjole som jeg ikke klarer gi bort, men har ikke brukt den på mange år. Jeg syns svart er en kjedelig, hard og umotiverende farge. Lite kreativt. En farge for meg som ikke gir meg noe. Kan egentlig ikke kalle det for en farge heller, det er liksom ikke noe. Bare sort.
Ps 2025: Jeg har noen sorte plagg nå, men det er gjerne bukser og noen bluser, og et par band t-skjorter. Brukes ikke ofte.
Jeg foretrekker farger, glitter og blonder. Mønster, ruter og ja, sterke farger! Klær jeg kan føle meg kul i, fin i, jeg har ikke lyst til å gjemme meg bort! Ikke nå lenger. Jeg skal ikke trenge det. Jeg har like mye rett til å eksistere selvom jeg er større.
Før i tiden, som på ungdomsskolen skulle det meste være sort. Men yndlingsplagget mitt var en rød fleecejakke og lilla bukser med sleng som gjemte platåskoene mine som var i sølv. Da følte jeg meg kul selvom det var langt fra moten som var bar mage og miss sixty bukser. Sånn er jeg ennå, jeg driter i hva som er mote så lenge jeg liker det jeg går i selv. Mote er veldig lite viktig. Hvorfor det er en viktig status har jeg aldri skjønt. Ser jo åssen ungdommen går. Alle går jo likt! Ingen skiller seg ut. Det må være kipt.
Det fantes ikke store størrelser da jeg var ung. Da sleit jeg veldig med å finne klær. Så da gikk jeg i det samme hele tiden. Min mor prøvde å finne klær til meg, men det var ofte for lite. Nå har jeg fått tatt igjen det og har massevis med klær. Og samtidig aldri noe å ha på meg. Noe er jeg også redd for å bruke, redd for å ødelegge og svette i det så det må vaskes og eventuelt krymper.
2025: Dette innlegget skrev jeg for lenge siden, men jeg mener det fortsatt. Og jeg har fler innlegg på kladd jeg kommer til å dele etterhvert. Og jeg kommer til å legge til litt mer også. For jeg har det med å kladde innlegg, men glemmer å legge ut. Så bare å holde utkikk.
Da var det fredag og påskeferie. Denne uka er endelig over. Dette har vært en lang og slitsom uke. En uke uten vann og uten tilgang til å bruke bad og kjøkken. En uke uten dusj og å gå på do uten å trekke ned. Men det gikk. Jeg har tatt klutvask hele uka, vaska hender i en isboks og pussa tenner i en bøtte. I år og neste år skal borettslaget bytte rør og nå var vår blokk ferdig! En uke hvor de skiftet rør, to vanlige uker og nå denne uka hvor de skulle spyle. Jeg skjønner viktigheten, røra er fra 1960-tallet så det er vel på tide med en skift, men det tar på å leve sånn. På psyke og velvære. Slitsomt, men nå er vi igjennom det og alt er overstått. Nå er det påskeferie og etter det en annen blokk sin tur.
På onsdag åpnet kartene i Oslo. Og jeg kunne legge ut på stolpejakt igjen på torsdag. Og har hittil funnet 17 stolper og har kost meg på tur. Håper å kunne bruke påsken på dette her, at det ikke bare blir regn, men litt mulighet for å være ute innimellom og så kan vi stikke innom museer de dagene det er litt våtere. Men ferie er det og det skal bli utrolig digg!
Noe jeg har lagt merke til er at når jeg er mett så får jeg utrolig dårlig tanker om endringene og dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke ha spist usunt engang før det dukker opp. Da ser jeg bare at andre blir slankere mens jeg bare blir større og større, noe jeg faktisk ikke blir. Jeg står stille på vekta, men jeg merker på klær at de blir for store eller at jeg passer inn i klær jeg ikke tenkte kunne passe. Jeg liker å lage sånne sammenligningsbilder med det nyeste bildet sammenlignet med det jeg tok sommeren 2020. Jeg ser jo at det er forskjell, det er faktisk ganske stor forskjell. Men når jeg føler som nå i skrivende stund så.. nei, jeg ser det ikke akkurat nå.
Dette med livsstilen er mye psyke også. Veldig mange dårlige tanker dukker opp, umotivert og håpløshet. Man leser også mange andres meninger om overvekt, mange stygge meninger og mange rare og meningsløse meninger. Og er man i en dårlig tankeprosess så hjelper ikke akkurat det. Det er bare å trene og spise mindre.. ja, er det nå egentlig det? Man må jo være på rett sted psykisk og helsemessig også. Medisiner og gener spiller også inn i dette her. Men det ser jo ikke de. Bare mat og trening. Og spiser man feil og ikke trener kan man bare skylde seg selv og tåle kritikken. Men jeg kaller det uvitenhet. De vet ikke noe om andre og andres helse enn sin egen. Ta en joggetur sier de, men så er de vant til det, mens min kropp er for tung til det, det sliter på ledd. Det å gå en tur er nok! Det er en fin trening det. Både fysisk og psykisk. Greit nok, er mye ved jogging som er bra, og jeg syns det ser artig ut, men jeg vet for tung. Og ved å gå turer så jobber jeg med saken til å bli mindre etterhvert og kanskje jeg havner der en gang. Kanskje.
Herregud, er vi i april allerede?! I går var 1. april og dagen jeg ikke stoler på noe i media og ellers. Jeg har for mange år siden vært helt ferdig med aprilsnarrer og sånne ting. Jeg ble skremt av en på jobben i går da, som var hans spøk. Er vel ikke helt sånn det funker, men det får bare gå. Han klarte iallfall å skremme meg så han skal få den gleden.
Livsstilen går som den skal, har fått inn mye trening i mars og skal fortsette i april. Har laget en plan og skal tracke hver dag hele måneden. Jeg har et mål om 10.000 skritt hver dag, men hvis det ikke går så skal ikke det bli verdens undergang. Jeg har alltids annen trening jeg kan gjøre, har mange muligheter hjemme som sykkel, hulahoop, vekter og strikker. Og en app. Så noe får jeg alltid til. Men planen er iallfall 10.000 skritt pluss en annen trening hver dag.
Jeg var hos tannlegen i dag, hvor jeg har gått fast i 10 år nå. Og jeg har gått fra ødelagte tenner, rotfyllinger og trekking til null hull. Har ikke hatt hull på 2 1/2 år nå, tannlegen var fornøyd og da kan jeg også være det. Men angsten gir seg ikke. Jeg gruer meg til og fra til jeg får en innkalling til jeg sitter i venterommet. Og når jeg sitter i stolen er det bare å komme seg igjennom det og komme seg ut. I dag tok det et kvarters tid og jeg ble 1500kr fattigere. Og innkalt igjen om et halvt år. Det funker for meg. I starten var det ofte, en gang i uka, flere ganger i måneden, nå bare to ganger i året. Det holder det altså. Og når jeg går ut så er jeg utrolig hyper. Og når jeg kommer hjem slukner jeg på sofaen og kan sove i timevis. Men sånn skal det fortsette, null hull og to ganger i året.
