Nok en gang ble jeg hindret. Snø. Som ikke vil gi seg. Jeg livredd at det skal være glatt. Jeg låser meg seriøst inne på ubestemt tid jeg altså hvis jeg vet det er speilglatt ute! Er så vidt jeg lar min mor dra på jobb, men det må hun nesten få lov til. Men da tvinger jeg på henne brodder og krever at hun er forsiktig. Ja, hun er et voksent menneske, men jeg er livredd hålka!! Det skjer så mye dritt på den, folk sklir og skader seg skikkelig! En jeg kjenner fikk brudd og måtte operere. Det er den store skrekken for meg ass, skader, operasjoner, sykehus. Jeg setter ikke mine bein på et sykehus, og det vet folk. Skal jeg dit skal jeg dopes ned hjemme så jeg sover igjennom alt og få meg hjem igjen før jeg våkner. Så jeg ikke vet hva som har foregått og hvor jeg egentlig var. Jeg trenger egentlig å gå en lenger tur i dag. Det ble bare en tur på senteret i går, men jeg gikk ned. Men jeg kaller det ikke en bra nok tur, gikk ned på 20 minutter og ble bare rundt 5000 skritt på hele turen. Da var også planen å gå en lang tur i morgen som altså er i dag, men da la snøen seg og jeg vet ikke om det er glatt så jeg vet ikke om jeg tørr. Og meg inne i et par dager er som å be om bråk. Det går bare ikke. Så da må jeg prøve å komme meg ut i morgen. Hvis det ikke skulle bli flere hindringer. Jeg sier meg selv i mot også. For jeg sier at jeg ikke kan la vær og føre hindre meg i å gå ut, at det bare er å kle på seg. Men likevel låser jeg meg inne når det regner eller er glatt. Jeg er rett og slett livredd for å skli og falle og bli skadet. Det er det som er årsaken her. Og at min familie skader seg. Det skal rett og slett ikke skje.
