To morgener på rad nå har jeg sett to påkjørte pinnsvin, begge så også veldig nylige ut. Åssen kan noen bare kjøre videre i viten om at noen nettopp kjørte på et dyr? Bryr de seg ikke? Eller merket de det kanskje ikke? Det kan jo være en mulighet det. Men likevel. Er jo ikke noe hyggelig å se det to dager etter hverandre. Stakkars små dyr som vil krysse veien for kanskje å komme seg hjem eller kanskje finne mat til familien. Men så kommer den ikke hjem til sin ventende familie. Syns sånt er så trist altså. Men de er også veldig uforsiktige som løper over veien hvor det kjører biler, men dyr tenker jo ikke sånn at det kan være farlig. Men jeg syns uansett synd på dem stakkars små. Håpet de fikk satt noen pigger i bildekkene som straff.
Jeg har fulgt mange som har brukt Hobonichi i mange år nå, følger noen på insta og nå popper det mange opp på TikTok også. Og jeg er med i grupper på Facebook. Folk er så kreative og flinke og jeg har prøvd med å få til noe med bulletjournaling siden 2016-17, startet med Listelykke som jeg likte og har nå i år kjøpt nye av, så prøvde jeg å lage min egen bulletjournal ved å tegne opp selv, noe jeg har gjort fram til i fjor og i år har jeg bare skrevet ut sider og limt inn. Men så kom jeg over butikken LUSH DIVE i Oslo og der hadde de Hobonichi ting og jeg bestilte meg litt stasj, men de hadde ikke dagboka. Så da har jeg måttet vente helt til 1. september klokka 03.55 for å endelig kunne få tak i noe. Salget startet klokka 04, men siden krasjet og jeg fikk ikke bestilt noe før 08. Men da fikk jeg også beskjed om at bestillingen kunne hentes samme dag så da ble det en bytur etter jobb og jeg var ganske så fornøyd, men var kjempetrøtt da jeg hadde vært våken siden 03.55, vært så stressa at jeg ble kvalm og vært på jobb og gjort ting der også. Men vi dro rett til butikken etter jobb og rett hjem for å pakke opp bestillingen. Og jeg var så glad for å endelig ha egen hobonichi jeg kan leke meg med i 2026. Jeg har samlet opp litt ting jeg har lyst til å bruke, samlet inspirasjon og har mest lyst til å starte i går. Men jeg kan heldigvis starte litt i desember. Og jeg gleder meg til å kunne være kreativ, samtidig som jeg skal gjøre det jeg har gjort i bulletjournalen med å tracke ting som trening, vann, økonomi osv osv. Ting som kan være greit, men også artig å se tilbake på. Gleder meg til å pynte opp med Washi tapes og klistremerker.
Driver dere med journaler eller dagbok av noe slag? Syns det er så artig å følge folk som er kreative og få litt inspirasjon.
Her er bestillingen min. Et cover til boka, boka er allerede inni coveret på bildet. Kjøpte også et blankt cover til å ha over coveret da det er i tekstil og kan bli skittent osv så det blir beskyttet, det har tanagotchi design på seg. Også tok jeg med en stensil og noen klistremerker til.
Her er boka, det ble en hobonichi techo cousin i A5.
Sånn ser altså det blanke coveret ut ute på det andre coveret som jeg valgte i gult og lilla. Syns det ble så fint. Så da er det bare å være tålmodig og vente til desember, samle tips og triks og inspirasjon. Men jeg gleder meg til dette!
Jeg bare lurer. Jeg leser så mye rart for tiden. Og hvorfor skal alt gå utover oss uføre? Hva har vi gjort galt? Man blir ufør for en grunn, og jeg har vært det i mange år. Jeg har ingenting å gå tilbake på. Ingen tidligere jobb, ingen utdannelse. Ikke noe. Og det jeg leser er ikke mye positivt. At vi ikke vil bli prioritert og at vi må få oss jobb. Men jeg har en jobb. Jeg har en tilrettelagt jobb jeg går til tre ganger i uka, jeg får bare en tusenlapp for det. Er ikke noe å leve av så jeg er avhengig av å få den uføretrygden jeg får. Ingen kan bare ta fra oss den. Det som burde skje er at de som er på vei til å bli det burde få et tilbud de kan leve med for å kunne jobbe. Arbeidsgiver burde være åpne for å tilrettelegge for at folk kan jobbe det de kan, med hjelpemidler og de timene de kan. Er mye som går på arbeidsgiver altså, er nok mange som vil jobbe, men ikke kan uten tilrettelegging og hjelp. Hvorfor er det så vanskelig å få til? Altså, det skal lønne seg å jobbe, men å få seg jobb er ikke så lett for folk det heller. Jeg har aldri hatt en vanlig jobb, kun to tilrettelagte. Begge før jeg ble ufør, men jobben jeg er i nå så hadde jeg et møte med nav hver uke nesten og ble anbefalt å gå for å søke om det. Og det tok noen måneder før det ble innvilget, men jeg fikk det heldigvis. Har vært i utredning fra jeg startet på barneskolen og igjennom det meste av skolegangen, siste var på jobbsøkerkurs før jeg fikk jobb der jeg er nå. Altså, det er ikke mer å få gjort i mitt tilfelle. Så jeg håper virkelig at ting ikke blir endret på for oss som har vært ufør i mange år og som ikke har noen endringer i sikte. Bare slutt å hakke på oss, bare la oss være i fred! Gjør det heller lettere for dem andre å få hjelp til å kunne jobbe det de kan så de slipper å bli uføre. Så de slipper denne usikkerheten, dette maset, dette nedlatende tullet som folk holder på med nå. Er bare så lei! Sorry hvis dette var rotete, men jeg var stressa når jeg skrev dette.
Ja, nå var det lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen. Jeg tror jeg tok en liten ufrivillig pause rett og slett. Men jeg håper jeg kan skrive mer ofte her nå.
Siden sist har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har hatt sommerferie i fire uker, vært tilbake på jobb igjen og nå er det høst. Er ikke klar for høsten selvom de to uker med terrorvarmen vi hadde her i juli var helt jævelige. Første uken av ferien føles ødelagt pga det, intens varme uten noe tegn til litt vind engang, klam hele tiden, like varmt inne som ute, umulig å lage gjennomtrekk. Nei, fy det var rett og slett jævelig! Men så gikk det heldigvis over og man kunne leve igjen. Syns det fortsatt er varmt, ser mange har startet med jakkestyr igjen, men jeg tviholder på t-skjorta litt til jeg altså. Orker ikke tanken på å måtte bruke store og varme jakker på lenge ennå. Er ikke noe glad i å bruke genser heller. Men jeg kan takle tynne gensere, jeg bare bretter opp armene. Men jeg er litt sånn at må jeg bruke tykk jakke har jeg en tynn genser under. Men jeg kan bruke en tykk genser uten jakke over, da snakker jeg om når det er kaldt ute, vinter osv. Foretrekker å fryse litt enn å bli veldig varm. Men nok om det.
Da satser jeg på at jeg er tilbake her på bloggen og komme med innlegg innimellom.
Noe jeg alltid ønsket meg, men aldri fikk var en Baby Born dukke. Den sto på ønskelisten min i så mange år. Jeg fikk mange andre dukker, bl.a en Snakke-Marie, og jeg ble selvfølgelig veldig glad for det jeg fikk. Men så kom lekekatalogen i posten igjen og nok en gang laget jeg en ønskeliste hvor Baby Born sto. Men etterhvert så gikk det over til andre ting som jeg ønsket meg og fikk og ikke fikk. Men nå, i en alder av 37 år har jeg fått tak i en. 80kr på en bruktbutikk. Voksen, jeg? Hva betyr det egentlig? Hehe, jeg har tre dukkehus, hvor et er et Lundbyhus, og et Sylvanian families hus, og et med mus, så hvorfor ikke ha en Baby born også? Hvis man ser på sosiale medier er jeg absolutt ikke alene om dette her! Og jeg koser meg og det er det viktigste. Det handler om å leke seg med kreativitet rett og slett.
Jeg har allerede bestilt ting til dukken også, bl.a et startsett og en adventskalender. Blir gøy å se om jeg kan finne ting til dukken i andre butikker, om jeg finner noe eldre ting og tilbehør. Dette blir bare til en ny hobby for meg og en ny hobby sier jeg aldri nei takk til.
Dette er bare sånt jeg liker, bamser og sånne ting er også en greie. Tatt vare på mange bamser fra barndommen, også Snakke-Marie, som har sett sine bedre dager, men som er noe jeg ikke kommer til å gi bort. Lurer litt på om hun enten er i kjeller eller på lager. Kastet er hun iallfall ikke.
Folk får tenke og mene hva de vil om dette her, men det angår ikke meg. Jeg koser meg iallfall.
Til og fra Kiel kjører vi under Storebælt broen. Og i år ville vi se den til Kiel. Vi spurte i resepsjonen om når båten ville være i nærheten og vi fikk 05.15 som svar. Vi sto opp 04.55, hoppet i klærne og gikk ut. Og da så vi at vi hadde kjørt under for en stund siden. Vi så den forsvinne i soloppgangen bak oss. Det var litt av en nedtur. Men vi tok noen bilder og gikk tilbake på lugaren og slappet av til 06. Så neste gang må vi gjøre det annerledes så vi får det med oss. På hjemveien spiste vi middag da vi kjørte under broen, men den veien har vi fått sett det en del ganger nå så det var ikke så viktig.
Men den dagen var jeg våken 04.55 og ikke i seng før 23-tiden så den natta til dagen vi skulle hjem sov jeg hardt og våknet med hode og nakkesmerter og på bussen ble jeg kvalm og uvel og måtte hvile i tre timer etter hjemturen før jeg orket noe. Så tror nok at det ble en lang dag og at jeg ikke sov noe etterpå gjorde det til hodepinen osv.
Turen er over og det er tilbake til hverdagen. Og jeg er både umotivert og motivert. Umotivert til fem uker med jobb før ferie, men motivert til å fortsette livsstilsendringen.
Båtturen gikk veldig bra i år, lite bølger så ble ikke noe dårlig denne gangen. Var i land i Kiel og shoppet litt, men det var veldig skuffende på Primark denne gangen, veldig utplukket av større størrelser. Men vi fant en hobbybutikk hvor jeg fant meg tusjer og fargebok. På båten kjøpte jeg meg caps og sko. Og det obligatoriske godteriet.
Hjemreisedagen sleit jeg med hodepine og ble kvalm på bussen. Tre timer på sofaen etter hjemkomst hjalp og jeg var fin igjen. Heldigvis skjedde dette når jeg skulle hjem og ikke når jeg var på båten. Det hadde vært krise!
Men nå er det en ny uke, og jeg skal jobbe i fem uker før jeg får sommerferie. Og de ukene skal brukes godt. Jeg skal trene og gå turer. Håper på at det ikke blir alt for varmt framover. Over 25 grader blir alt for voldsomt, til og med katta sliter i varmen og finner ikke ro. Så håper ikke det med at sommeren skal bli veldig varm stemmer for da blir det bare dårlig stemning. Det blir alt for slitsomt når det bare er hete og ingen bevegelse i luften. Helt uutholdelig rett og slett, umulig å puste. Vifta kommer ikke med kald luft heller da.. så nei, det håper jeg ikke skjer!
I dag som i fjor og som på bildet skal vi på Kielbåten igjen. Sammen med 30 kollegaer og med min mor som ledsager. Kommer til å blogge mer når jeg kommer hjem på lørdag for nå har jeg vært veldig treg med det..
Jeg har vært innom tanken flere ganger å starte på en sånt treningssenter. Det ser jo litt artig ut med disse apparatene, tredemølle, sykkel, trapp osv. Men det er det. Styrketrening er ikke det jeg ønsker, men å trene kondisjon. Og det kan man like godt gjøre ved å gå turer i skog og mark og bruke oppoverbakker osv.
Også er det det med folk da. Jeg er ikke glad i folk. Være sosial er slitsomt. Dele garderobe har jeg aldri klart å gjøre. Alltid låst meg inne på do de få gangene jeg var med i gymmen på skolen. Aldri dusjet sammen med folk eller vært med på svømming. Det å skrifte og kle av seg sammen med andre har vært og vil alltid være uaktuelt.
Også har man jo hørt at større folk får litt blikk på treningssentre. Blikk og baksnakking. De som er godt trent og ofte på disse sentrene tror de eier stedet og ser ned på de som prøver å jobbe med seg selv. De trenger ikke de blikkene. Og det gjør ikke jeg heller. Jeg får nok blikk på gata vil jeg tro, ikke bare for vekt, men andre ting også. Og jeg gidder ikke utsette meg for mer enn det jeg allerede gjør ved å gå ut døra.
La meg bare si det at det skal fryse godt på nede i helvete der før jeg setter en lilletå inne på sånne steder med folk jeg ikke vil menge meg med uansett. La folk trene på sin egen måte. Men trening er å gå turer og bruke apperog hjelpemidler hjemme.
Men noe jeg kunne tenke meg er som jeg har prøvd andre steder er treningsapparater i parker ute. Det hadde vært genialt å hatt i borettslaget jeg bor i feks. Eller ha noe hjemme som en sykkel eller tredemølle. Men hvorfor har de en maxvekt? Ofte kan ikke de ta en vekt på Max 100-120, hva med oss over? Må trene oss ned i vekt for å kunne trene på apparater, gir ingen mening!
2025: Jeg mener fortsatt dette, men ting har også endret seg. Jeg har mer trene muligheter hjemme, før jul fikk vi en treningssykkel i hus og jeg har kjøpt meg en steppekasse på Biltema. Og på jobben, i etasjen over har det kommet et treningssenter og jeg har merket at jeg har kanskje blitt litt mer åpen for å prøve. Men samtidig ikke. Jeg vet ikke, men å gjøre ting mens andre er i nærheten eller ser på gir meg sperre! Jeg bruker ikke sykkelen hjemme foran min mor engang! Og det burde jeg kunne gjøre, men jeg foretrekker å gjøre sånne ting alene! Det jeg skulle ønske var om borettslaget kunne ordne med noe sånt i kjelleren her som jeg har sett at andre har enten ute eller i kjelleren. Men så liker jeg ikke kjellere heller så det var nå det… men uansett. Gå turer er og blir min trening altså. Stolpejakt. Også får jeg heller gjøre det jeg kan med det jeg har her hjemme.
Når mai kommer så starter diskusjonene. Klær, hva som andre mener er lov og ikke gå i den dagen. Ikke jeans og joggesko, det er fy-fy! Bunadspolitiet sitter med lupa si for å finne noe å ta folk på noe de tror de har rett til. Flagg blir diskutert. Kun det norske flagg. Bla bla bla…
Når dagen endelig er der er alle festglade. Folk bærer rundt på mat og kaker hele dagen. Folk går kledd i det de vil. Mange i bunad og festdrakter. Mange i sommerkjoler eller andre kjoler. Noen i dress, noen i jeans og joggesko. Noen med joggesko til bunaden eller dressen. Folk koser seg med piknik i parken. Folk er glade og koser seg. Kun norske flagg. Ingen bryr seg om hva som ble diskutert i 16 dager før.
Så kommer dagen etter. Da ser vi hvor fine folk egentlig er. Søpla ligger strødd i byen. Tomme flasker, knust glass, masse emballasje etter McDonald’s mat og kebab, en kake som hadde gått i bakken, et knust reklameskilt, blomster dratt ut av blomsterkassa, masse masse søppel. Så hvor fine er egentlig folk? Det er viktig å se pen ut, kle seg med det fineste og kanskje dyreste man eier og et fint smil. Men åssen det ser ut etter en er ikke så farlig for det er det andre som kan rydde opp. Før 17.mai er det lov å rakke ned og bestemme over andre, kreve og stå i. På 17.mai er det lov å drive hærverk og forsøple og ikke få konsekvenser for det. Dagen etter er det lov å sove lenge og tenke at andre rydder sikkert opp i det rotet etter i går.
Jeg hadde vært så flau over meg selv hadde jeg visst at jeg hadde etterlatt søppel etter meg. Åssen tørr folk å ikke ta med seg søpla si, etterlate seg tomflasker i grøfta? Alt skal være så fint og flott, men man ser jo hvordan det egentlig står til dagen etter en sånn dag. Og jeg er ikke særlig imponert! Så kanskje ikke dømme folk etter klesvalg osv når man ikke klarer å ta med søpla hjem? Bare en tanke.
