Når mai kommer så starter diskusjonene. Klær, hva som andre mener er lov og ikke gå i den dagen. Ikke jeans og joggesko, det er fy-fy! Bunadspolitiet sitter med lupa si for å finne noe å ta folk på noe de tror de har rett til. Flagg blir diskutert. Kun det norske flagg. Bla bla bla…

Når dagen endelig er der er alle festglade. Folk bærer rundt på mat og kaker hele dagen. Folk går kledd i det de vil. Mange i bunad og festdrakter. Mange i sommerkjoler eller andre kjoler. Noen i dress, noen i jeans og joggesko. Noen med joggesko til bunaden eller dressen. Folk koser seg med piknik i parken. Folk er glade og koser seg. Kun norske flagg. Ingen bryr seg om hva som ble diskutert i 16 dager før.

Så kommer dagen etter. Da ser vi hvor fine folk egentlig er. Søpla ligger strødd i byen. Tomme flasker, knust glass, masse emballasje etter McDonald’s mat og kebab, en kake som hadde gått i bakken, et knust reklameskilt, blomster dratt ut av blomsterkassa, masse masse søppel. Så hvor fine er egentlig folk? Det er viktig å se pen ut, kle seg med det fineste og kanskje dyreste man eier og et fint smil. Men åssen det ser ut etter en er ikke så farlig for det er det andre som kan rydde opp. Før 17.mai er det lov å rakke ned og bestemme over andre, kreve og stå i. På 17.mai er det lov å drive hærverk og forsøple og ikke få konsekvenser for det. Dagen etter er det lov å sove lenge og tenke at andre rydder sikkert opp i det rotet etter i går.

Jeg hadde vært så flau over meg selv hadde jeg visst at jeg hadde etterlatt søppel etter meg. Åssen tørr folk å ikke ta med seg søpla si, etterlate seg tomflasker i grøfta? Alt skal være så fint og flott, men man ser jo hvordan det egentlig står til dagen etter en sånn dag. Og jeg er ikke særlig imponert! Så kanskje ikke dømme folk etter klesvalg osv når man ikke klarer å ta med søpla hjem? Bare en tanke.

17.mai og bunadprat får fram det slemme i folk og de føler de har rett til å bruke kjeft. Altså wtf?!

Nå er det tiden til å bestemme hva folk skal ha på seg igjen. 17.mai. Du kan ikke gå i mørke farger. Jeans er forbudt og du skal iallfall ikke ha behandlinge sko. Har du ikke gnagsår eller vannblemmer så har du ikke nok respekt for dagen. Skal du ha bunad må den være helt korrekt helt til den minste lille knapp! Har du en annen skjorte til en den vanlige hvite har du bare å selge hele greia. Da skal du ikke ha bunad. Og har du ikke de klærne så kan du holde deg hjemme. Og for å ikke glemme flagg, har du andre flagg enn det norske kan du brenne et visst sted. Altså, jeg har lest så utrolig mye tøv og vrøvl de siste ukene nå at halve kunne vært nok. Hva folk tillater seg å skrive til andre. 

Og det at det er barnas dag er bare tull. Skjønner ikke hvorfor folk mener det. Barn har barnetog og opplegg på skolen etterpå, det er det. Greit at andre land feirer med andre ting enn vi gjør, men det gjør ikke dagen til barnas fordi vi feirer med barnetog den dagen. Syns det høres tullete ut jeg altså.

Men uansett. Dagen blir i Oslo som har blitt en tradisjon etter at vi sluttet på skolen. Vi skal på kransenedleggelse på gravlunden, høre kanonsalutt og spise på restaurant. Vi skal kose oss i fine klær og i fint vær med gode sko, høre på korpsmusikk og være litt i slottsparken og kanskje ta noen bilder. Det blir en dag uten barn for vår del og da har vi også ingen barn å ta hensyn til. Fremmede barn angår ikke meg. Og man kan glede seg til den dagen er over også så man kan se hva folk bryr seg om da.

Jeg er er fornøyd med april. Det var ikke en dag under 10.000 skritt hele måneden. Men jeg har ikke lyst til å gjøre det verre i mai, samtidig som jeg har lyst til å ta det litt roligere. Jeg fortjener det. Men jeg skal fortsatt holde på, gå turer, stolpejakt og annen trening, men også slappe av på sofaen, sove lur, spise is og kose meg. Mai kommer til å bli lang, men da har jeg også god tid til å jobbe med ting fram til Kieltur med jobben i juni. Motivasjon å ha noe og jobbe fram til.

Jeg må bare finne meg i det selvom jeg egentlig ikke vil. 12 dager med påskeferie er over. Og jeg har hatt det så fint. Uka før var et rent helvete, men når det var over så kunne jeg se fram mot en lang, men likevel kort ferie. Jeg har gjort så mye artig. Startet med årets stolpejakt, vært på museer, sett på Harry Potter, og spist godis og slappet mye av. Og så har jeg fått inn skritta hver dag også, målet for april er 10.000 skritt hver dag og det har jeg klart, selv på hviledager. Og har jeg bestemt meg for det skal jeg gjøre det også. Får se hva jeg gidder i mai. Men nå sitter jeg på senga og skriver dette før jeg drar på jobb. Starter litt rolig i dag og tar en litt senere buss. Også får jeg heller gå litt etter jobb.

Ha en fin dag!

Har hørt at mennesker som er litt større burde kle seg i sort fordi det forminsker. Hvorfor skal jeg det? Velge klær som gjør meg smalere når jeg ikke er smal? Hvorfor juge for seg selv? Er det greit å bli fortalt at man må kle seg sånn for å se sånn ut fordi man ser feil ut for samfunnet? Er det så ille å se stor ut? Jeg har nesten ikke sorte klær igjen nå, gitt bort mesteparten. Kun sokker og undertøy, men det syns ikke uansett. Har også en kjole som jeg ikke klarer gi bort, men har ikke brukt den på mange år. Jeg syns svart er en kjedelig, hard og umotiverende farge. Lite kreativt. En farge for meg som ikke gir meg noe. Kan egentlig ikke kalle det for en farge heller, det er liksom ikke noe. Bare sort.

Ps 2025: Jeg har noen sorte plagg nå, men det er gjerne bukser og noen bluser, og et par band t-skjorter. Brukes ikke ofte.

Jeg foretrekker farger, glitter og blonder. Mønster, ruter og ja, sterke farger! Klær jeg kan føle meg kul i, fin i, jeg har ikke lyst til å gjemme meg bort! Ikke nå lenger. Jeg skal ikke trenge det. Jeg har like mye rett til å eksistere selvom jeg er større.

Før i tiden, som på ungdomsskolen skulle det meste være sort. Men yndlingsplagget mitt var en rød fleecejakke og lilla bukser med sleng som gjemte platåskoene mine som var i sølv. Da følte jeg meg kul selvom det var langt fra moten som var bar mage og miss sixty bukser. Sånn er jeg ennå, jeg driter i hva som er mote så lenge jeg liker det jeg går i selv. Mote er veldig lite viktig. Hvorfor det er en viktig status har jeg aldri skjønt. Ser jo åssen ungdommen går. Alle går jo likt! Ingen skiller seg ut. Det må være kipt.

Det fantes ikke store størrelser da jeg var ung. Da sleit jeg veldig med å finne klær. Så da gikk jeg i det samme hele tiden. Min mor prøvde å finne klær til meg, men det var ofte for lite. Nå har jeg fått tatt igjen det og har massevis med klær. Og samtidig aldri noe å ha på meg. Noe er jeg også redd for å bruke, redd for å ødelegge og svette i det så det må vaskes og eventuelt krymper.

2025: Dette innlegget skrev jeg for lenge siden, men jeg mener det fortsatt. Og jeg har fler innlegg på kladd jeg kommer til å dele etterhvert. Og jeg kommer til å legge til litt mer også. For jeg har det med å kladde innlegg, men glemmer å legge ut. Så bare å holde utkikk.

Da var det fredag og påskeferie. Denne uka er endelig over. Dette har vært en lang og slitsom uke. En uke uten vann og uten tilgang til å bruke bad og kjøkken. En uke uten dusj og å gå på do uten å trekke ned. Men det gikk. Jeg har tatt klutvask hele uka, vaska hender i en isboks og pussa tenner i en bøtte. I år og neste år skal borettslaget bytte rør og nå var vår blokk ferdig! En uke hvor de skiftet rør, to vanlige uker og nå denne uka hvor de skulle spyle. Jeg skjønner viktigheten, røra er fra 1960-tallet så det er vel på tide med en skift, men det tar på å leve sånn. På psyke og velvære. Slitsomt, men nå er vi igjennom det og alt er overstått. Nå er det påskeferie og etter det en annen blokk sin tur.

På onsdag åpnet kartene i Oslo. Og jeg kunne legge ut på stolpejakt igjen på torsdag. Og har hittil funnet 17 stolper og har kost meg på tur. Håper å kunne bruke påsken på dette her, at det ikke bare blir regn, men litt mulighet for å være ute innimellom og så kan vi stikke innom museer de dagene det er litt våtere. Men ferie er det og det skal bli utrolig digg!

Noe jeg har lagt merke til er at når jeg er mett så får jeg utrolig dårlig tanker om endringene og dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke ha spist usunt engang før det dukker opp. Da ser jeg bare at andre blir slankere mens jeg bare blir større og større, noe jeg faktisk ikke blir. Jeg står stille på vekta, men jeg merker på klær at de blir for store eller at jeg passer inn i klær jeg ikke tenkte kunne passe. Jeg liker å lage sånne sammenligningsbilder med det nyeste bildet sammenlignet med det jeg tok sommeren 2020. Jeg ser jo at det er forskjell, det er faktisk ganske stor forskjell. Men når jeg føler som nå i skrivende stund så.. nei, jeg ser det ikke akkurat nå.

Dette med livsstilen er mye psyke også. Veldig mange dårlige tanker dukker opp, umotivert og håpløshet. Man leser også mange andres meninger om overvekt, mange stygge meninger og mange rare og meningsløse meninger. Og er man i en dårlig tankeprosess så hjelper ikke akkurat det. Det er bare å trene og spise mindre.. ja, er det nå egentlig det? Man må jo være på rett sted psykisk og helsemessig også. Medisiner og gener spiller også inn i dette her. Men det ser jo ikke de. Bare mat og trening. Og spiser man feil og ikke trener kan man bare skylde seg selv og tåle kritikken. Men jeg kaller det uvitenhet. De vet ikke noe om andre og andres helse enn sin egen. Ta en joggetur sier de, men så er de vant til det, mens min kropp er for tung til det, det sliter på ledd. Det å gå en tur er nok! Det er en fin trening det. Både fysisk og psykisk. Greit nok, er mye ved jogging som er bra, og jeg syns det ser artig ut, men jeg vet for tung. Og ved å gå turer så jobber jeg med saken til å bli mindre etterhvert og kanskje jeg havner der en gang. Kanskje.

Herregud, er vi i april allerede?! I går var 1. april og dagen jeg ikke stoler på noe i media og ellers. Jeg har for mange år siden vært helt ferdig med aprilsnarrer og sånne ting. Jeg ble skremt av en på jobben i går da, som var hans spøk. Er vel ikke helt sånn det funker, men det får bare gå. Han klarte iallfall å skremme meg så han skal få den gleden.

Livsstilen går som den skal, har fått inn mye trening i mars og skal fortsette i april. Har laget en plan og skal tracke hver dag hele måneden. Jeg har et mål om 10.000 skritt hver dag, men hvis det ikke går så skal ikke det bli verdens undergang. Jeg har alltids annen trening jeg kan gjøre, har mange muligheter hjemme som sykkel, hulahoop, vekter og strikker. Og en app. Så noe får jeg alltid til. Men planen er iallfall 10.000 skritt pluss en annen trening hver dag.

Jeg var hos tannlegen i dag, hvor jeg har gått fast i 10 år nå. Og jeg har gått fra ødelagte tenner, rotfyllinger og trekking til null hull. Har ikke hatt hull på 2 1/2 år nå, tannlegen var fornøyd og da kan jeg også være det. Men angsten gir seg ikke. Jeg gruer meg til og fra til jeg får en innkalling til jeg sitter i venterommet. Og når jeg sitter i stolen er det bare å komme seg igjennom det og komme seg ut. I dag tok det et kvarters tid og jeg ble 1500kr fattigere. Og innkalt igjen om et halvt år. Det funker for meg. I starten var det ofte, en gang i uka, flere ganger i måneden, nå bare to ganger i året. Det holder det altså. Og når jeg går ut så er jeg utrolig hyper. Og når jeg kommer hjem slukner jeg på sofaen og kan sove i timevis. Men sånn skal det fortsette, null hull og to ganger i året.

skrevet tidligere på dagen

Da var det søndag og jeg har nettopp kommet inn fra en solid morgentur på 14km og over 20.000 skritt og er veldig fornøyd med det.

Jeg legger bak meg en annerledes uke uten tilgang til bad og kjøkken pga rørskifte i blokka. Vi har bad i en tilhenger utenfor her. Ser greit nok ut, men ville nok ikke dusjet der. Jeg får se hva jeg gjør om to uker for da blir det en uke til uten bad og kjøkken fordi de skal spyle røra, men hvorfor tar det en uke? Men de skal ikke inn i leiligheten så da kan vi være hjemme og gå på do i tilhenger, men at jeg dropper å dusje. Kan ha balje med vann på badet for kattevask feks.

Men uansett så slapp vi unna det styret før vi fikk bo hos min bror den uka, sov der fra mandag til fredag. Nano tok det veldig bra, kom seg raskt til rette. Vi valgte det pga han. Han kan ikke sperres inne på et rom i evigheter heller stakkars. Uka gikk med til jobb og stikke innom hjemme hver dag for å sjekke osv. Og fredag gikk med til å rydde, pakke og ta med ting hjem. Og nå har vi hatt en rolig helg med et par gåturer.

Jeg skjønner liksom ikke hvorfor jeg egentlig startet denne bloggen. Eller jo, i starten var jeg veldig motivert og inne i livsstilsendringen, hadde lyst til å skrive om det og dele mine erfaringer og hva jeg opplevde. Og det gjorde jeg. Men så ble det mindre å dele og mindre nytt som skjedde. Og her er jeg ennå. Det skjer ikke mye nytt. Det er ikke mye å dele. Jeg holder fortsatt på med det jeg skal, men det er ikke mye fremgang. Vekt står stille. Jeg går turer og trener som jeg skal og har gjort, men jeg eter opp alle disse kaloriene. Så jeg er vel egentlig tilbake til start. Jeg er aktiv, men ødelegger for meg selv og min fremgang. Jeg er rett og slett for svak for fristelser, gir etter og unner meg godbiter hele tiden. Sier jeg skal skjerpe meg, men klarer det ikke. Tenker at jeg er jo aktiv så det går nok bra. Men det gjør til enten vektoppgang eller stillestående vekt. Men nå skal ikke dette handle kun om vekt, det var det siste jeg faktisk tenkte på når jeg startet dette 1.1.21. Der var bare noe som skjedde pga endringer. Og nå husker jeg ikke engang åssen jeg spiste og hva jeg spiste. Det var kanskje lett å gå ned i starten også, det er det alltid, og hvor langt man kommer jo vanskeligere og lenger tid vil det ta og det er helt vanlig. Men jeg vil gjøre endringer. Jeg vil ned i vekt, jeg vil se ut som jeg gjorde for to- tre år siden. Men jeg er for svak for fristelser. Hvorfor kom det tilbake? Jeg kan som sagt ikke huske hva og åssen jeg spiste når jeg startet, men jeg spiser uansett ikke så mye mer annerledes, bare gir etter for søtsuget. Men hvordan bli kvitt det? Hvordan ikke gi etter? Det må jeg bare finne tilbake til og finne ut av igjen.