Det ble ingen morgentur i dag tidlig. Det bøtta ned noe voldsomt i natt, og det var deilig. Men likevel var det en vond tropenatt. Skjønner ikke at det er noe å skryte av? Tropenetter betyr null søvn, zombie og en dårlig dag. Jeg kjenner på det nå når jeg går i Oslos gater. Det blåser deilig da heldigvis. Men kroppen er slapp. Blir ikke mye rask tempo i dag nei.
I går var den verste dagen når det kommer til varme. Intens terror-varme kaller jeg det når himmelen er knall blå, ingen skyer så man får skygge. Sola skinner konstant, lite vind, bare intens varme hele dagen. For min kropp er det terror. Det kan ingen si noe på, de kjenner ikke min kropp og hvordan det føles. Jeg mister all energi, jeg blir slapp, trøtt, utålmodig og irritabel. Ønsker meg egentlig litt av sommeren fra i fjor. Det regnet jo ikke hele tiden. Men det var ikke en intens varme heller.
En liten hilsen mens jeg tar en pust i bakken på morgentur. Fant meg en gul benk, og gul er en av mine yndlingsfarger så da måtte jeg bare sette meg litt på den.
Jeg er glad i frionsdagen min. Og i frifredagen mim. Glad for at jeg kan bruke et par dager i uken til å gå en veldig tidlig tur, og være hjemme tidlig. Ha gelé dagen til fritt bruk. Jeg kan si jeg er glad for at jeg ble ufør, ingen dårlig samvittighet for det. Og at jeg har en tilrettelagt jobb jeg kan gå til, og at jeg er fysisk oppegående og kan gjøre det jeg vil. Min uføre går på det psykiske og ikke det fysiske. Og det tror jeg mange ikke skjønner. Man må ikke ligge syk i en seng for å bli ufør. Man kan også ha andre vansker og plager som gjør at man ikke er attraktiv i en vanlig A4 jobb.
Jeg klarte ikke skolen. Ble mobbet fra første klasse og ut ungdomsskolen. Hadde matteeksamen på ungdomsskolen, satt hele tiden ut og gjorde så godt jeg kunne, men jeg strøk. Ikke hatt matte siden. Jeg hadde egentimer på barneskolen med en lærer som hadde med hunden sin innimellom som jeg fikk gå tur med. Og vi satt og spilte mattespill i et grupperom. Jeg hadde mattehjelp på ungdomsskolen, men jeg strøk så var vel en dårlig lærer… Matte og tall er og har aldri vært min greie. På videregående droppet jeg ut etter et halvt år. Jeg trivdes ikke, var en lærer der som først sa at jeg ikke fikk bedre enn en treer fra henne, og så sluttet hun helt med å gi meg lekseark. Hvis jeg skulle finne meg en selv fikk jeg streng beskjed om å sette meg igjen. Men så fikk jeg også kjeft for å ikke ha gjort lekser. Var møte med BUP som det het da i klassen min også, elevene var greie nok. Det var lærerne som var møkk. Så jeg droppet ut. Men høsten etter startet jeg på en annen skole. Valgte tegning, form og farge som det het den gang. Og da hadde bare de timene, og kunsthistorie. Ikke matte, norsk, osv som da gjorde at jeg ikke fikk studiekompetanse. Og derfor heller ingen videre grunnlag til videre utdanning. Men fikk bedre karakterer der enn første vgs skolen. Så ble det en del jobbsøkerkurs uten noe mer som skjedde. Så havnet jeg til slutt der jeg er og det kunne egentlig ikke vært et bedre sted for min del. Så derfor er jeg ufør med god samvittighet. Skole var og er ikke for meg. Selvom jeg drømmer om utdanning innen kunst, teater og foto.
Det var også noe å skrive om i en pause på morgentur. Men tenkte det var greit å skrive litt om hvorfor ting er som det er, at man ikke bare er fysisk syk når man er ufør. Men nå må jeg nesten komme meg videre. Den første pausen er over. Blogges senere.
Det ble tur i dag og. Bruker det fine været når jeg kan. Har vært digg med regn og kjølige dager, det er de som er best egentlig, når det er 15 grader og skyet med litt vind, da koser jeg meg. Det er litt varmere i dag, men prøver å nyte det nå mens det fortsatt ikke er solstek.
Det er fint å gå langs kyststien på Bygdøy. Det har blitt en av mine favoritturer nå. En runde jeg må ta innimellom. Akkurat i dag var det litt fuktig pga regnet i går, men da går jeg bare veldig sakte og rolig så jeg ikke sklir. Og det står det skal være dyr på beite her, men det har jeg enda ikke sett noe til. Hadde vært veldig artig å se en ku eller to.
Jeg har ikke vært så motivert i det siste, ikke vært flink når det kommer til momsing mellom måltidene. Vet ikke helt hva det kommer av, men sånt skjer innimellom. Men heldigvis har det å gå tur vært noe jeg vil gjøre, og har gjort. Men det gjør bare at vekta står stille. Jeg går verken opp eller ned. Jeg har mye å ta tak i der, og det vet jeg godt. Og det er en god start å selv se hva som er feil og vite hva som må gjøres.
Men nå må jeg nesten gå litt videre her. Tenkte å gå helt til Huk og ta buss tilbake og dra hjem. Har en gjøremålsliste i dag jeg må igjennom også.
Kladdet i notater kl. 07.49 på en brygge langs kyststien på Bygdøy.
Når det kommer til den 30 dagers utfordringen med vektklubb har jeg falt av. Det startet med at jeg fikk vondt i ryggen, noe som ikke har gitt seg ennå, men det har ødelagt all trening for meg egentlig, men jeg har beholdt gåturene mine heldigvis. Jeg har testet et par oppskrifter også, den ene var ikke noe god, den andre var brukbar. Så kom 17.mai med godis, pølser, is og kaker. Jeg har også på en måte også slakket litt ned på skrittene dessverre. Så jeg må rett og slett bare starte på nytt. Eller egentlig bare fortsette der jeg slapp. Men det skal nok gå bra. Jeg må også jobbe med mellomspisingen enda litt mer. Jeg vet så godt hvor jeg sliter og må bare ta tak og gjøre noe med det. Heldigvis er dette en livsstilsendring som skal være for livet og at det ikke må skje noe så fort som mulig.
Hvor har folk fått det tullet fra? Det er absolutt IKKE barnas dag! Det er alles dag! NORGES! Vi feirer da grunnloven og det som skjedde på Eidsvoll i 1814. Var det noen barn med på det? Den yngste som var med der var vel 17 år eller noe, og på den tiden var man da voksen etter konfirmasjon. Sa de som skrev under på grunnloven at dette var barnas dag? Ikke som jeg har hørt iallfall. Så nei. 17.mai er ikke barnas dag.
Dette er i grunn dagen de er mest i veien egentlig. Foreldre som prøver å få andre til å prioritere barna først i alt på steder som det er kø, barnevogner i hytt og pine, skrik og skrål, grining og mas. Greit nok at de har barnetog på skolen. Det var jo jeg med på også det. Eller mer truet med på. Vi måtte være med selvom det var fri. Lærere sa når noen sa at de ikke ville at man måtte være med eller sitte i klasserommet og jobbe med matte. Men hvor var lærerne selv da? De møtte da aldri opp?! Det var FAU som hadde ansvaret for alt på skolen den dagen. Mens lærere tok seg fri og var enten hjemme eller ute med familie. Hvorfor er 17.mai fridag for lærere og ikke elever? Er nok mange som helst vil slippe å gå i det toget, jeg ville egentlig ikke, men måtte. Jeg ville inn til Oslo jeg. Men så fort jeg var over på ungdomsskolen så har vi dratt til Oslo den dagen.
Og jeg må ikke se på barnetoget, men å høre på korpsmusikk er bare hyggelig. Og dra på kransenedleggelse på Vår frelsers gravlund, ta en pølse og is, se litt på folkeliv og høre kanonsalutt fra festningen før man drar hjem til kake. Er ikke mye i det som tilsier at det er barnas dag altså. Men jeg liker 17.mai. Jeg liker å vise at barn ikke eier den dagen akkurat som de ikke eier andre dager. Barn er med fordi folk får seg dem, de har ikke noe valg for de kan ikke bli igjen hjemme alene.
Man kan feire dagen like bra uten dem, hvis ikke bedre. Og roligere og fredeligere.
Dagen startet 04.15 idag. Eller i natt som de fleste andre ville sagt. Så tok min mor og jeg buss 05.08, hun skulle på jobb, jeg videre til Oslo for å gå tur.
La oss bare ta det med engang, hvorfor jeg alltid drar til Oslo for å gå tur og hvorfor jeg aldri går tur i nærområdet. Det er fordi da slipper jeg å treffe på kjentfolk, kollegaer osv. Jeg orker det bare ikke. Jeg vil gå tur uten å bli sett og bli snakket til. Jeg vil gå for meg selv. Og da er vel Oslo dumt å dra til, hvis en vil være i fred? Nei! For der bryr folk kun om seg selv og sitt! De kan sikkert tenke sitt når de ser meg, men de snakker ikke til meg. Og der jeg går er det veldig mange andre som går og løper selv også så de har nok med sin egen trening. Derfor foretrekker jeg å gå tur i Oslo og ikke hjemme, jeg får være i fred!
Men tilbake til turen min. Jeg gikk langt i dag. Gikk fra Helsfyr til Bjørvika, til Aker brygge langs kaiene, til Frognerkilen og rundt på Bygdøy Allé til Solli. På Nationaltheatret unnet jeg meg T-bane til Jernbanetorget for da verket føttene og jeg hadde vært ør i hodet ganske lenge da. Jeg hadde glemt drikke rett og slett og det er så typisk meg. Må bli mye flinkere til å ta med drikke framover. På Jernbanetorget stakk jeg innom Narvesen og kjøpte baguett og sportsdrikker til neste tur. Den Power Ade drikken med mango smak er veldig god! Så dro jeg hjemover og var hjemme i 10 tiden. Så en lang og god tur. Og nå for tiden er det lettere å veie meg også fordi jeg er mye aktiv og spiser for det meste sunt. Og denne uka har jeg en vekt engang på 1,1kg og det er jeg veldig fornøyd med. Det går sakte, men sikkert den riktige veien, som det skal. Det skal gå sakte. Dette er for livet, ikke for en kort periode.
Turen ble på 20.287 skritt og 13,6 km.
Etter at jeg kom hjem har jeg bare ligget på sofaen. Sett på sosiale medier, lagt ut noe selv også og bare sovet med Nano på fanget. Tror han trengte matsøsteren sin her. I skrivende stund ligger han og vasker den nydelige labben sin. Han er så utrolig nydelig og søt!
Resten av dagen blir rolig, tacosalat til middag, pc og tv. Mulig litt fargelegging også. Hvis du følger meg på Instagram har jeg en egen greie for fargelegging under instastory hvis du vil se. I morgen venter jobb og mer gåing. Fortsatt 10.000 skritt hver dag en stund til, en uke i dag for å være nøyaktig. Men det kommer til å fortsette framover også, om ikke hver dag da så veldig ofte iallfall. Det å gå gjør mye for meg og jeg har mange steder jeg vil utforske.
Lenge siden sist nå og det har ikke vært helt meningen. Jeg har ikke gjort stort heller egentlig, annet enn å jobbe og gå turer. I dag er det en uke siden jeg fant på denne utfordringen og jeg har klart 10’000 og over det i en hel uke nå. Og det er en uke igjen og tre dager til utfordringen er over. Men jeg kommer til å fortsette med å gå over 10’000 skritt, ha det som et mål til vanlig, men vil jeg ha en dag å bare slappe av på kan jeg det.
Kroppen blir jo vant til dette her nå. Og da må jeg bare fortsette for noe annet er uaktuelt. Kroppen blir sprekere, sunnere, den får beveget seg mye mer enn for tre år siden, da jeg satt inne i tre dager, gikk tur en dag og satt inne igjen i tre dager. Sånt går ikke lenger. Kan knapt sitte inne i en dag nå før jeg blir irritabel og må luftes som min mor kaller det.
Nei, nå må jeg stå opp gitt. Skal spise frokost før min mor og jeg skal ut på stolpejakt. Vi skal starte på et nytt kart i dag og det blir artig. Været ser ut til å bli veldig fint, skyfritt fra mitt soveromsvindu iallfall.
I dag tidlig mens jeg ordnet meg før jobb så tenkte jeg på noen nye mål for meg selv.
Jeg tenkte at på hverdager, når det som regel blir jobb og da jeg ofte har en stillesittende jobb og pleier å dra rett hjem etterpå så kan jeg ha som et mål at jeg må gå 10-12.000 skritt først. Og det har jeg mulighet til, for jeg er allerede igang med det, gå et holdeplasser før jeg tar buss, gå til endestasjon og ta buss derfra, hoppe av et par før hjemme osv. Eller jeg kan gå til jobb eller fra jobb.
På fridager er det lettere å gå lengre turer. Jeg har fri onsdag og fredag og har også helgen. Da er målet å gå 15-20.000 skritt. For da kan jeg starte tidlig som jeg allerede gjør, og gå langt og lenge uten at jeg har noe spesielt som venter.
Jeg er allerede godt i gang og har det som mål frem til 1.mai. Men jeg kommer ikke til å slutte med dette etter det. Men jeg kommer til å ha en hviledag innimellom, det skal jeg ikke nå. Nå skal jeg klare dette her først så kan jeg ta veien videre etterhvert.
Jeg følger en på YouTube og noen på TikTok som driver med 30 eller 75 hard. Og det ser jo veldig artig ut, men det er veldig strengt og gjør man ikke det man skal en dag må man starte helt på nytt. Det virker som en bra motivasjon, men tror det kan bli litt i det strengeste laget igjen. Jeg liker å kunne sette mine egne regler på dette her. Men jeg kan jo bruke deler av det opplegget og gjøre om til mitt opplegg uten noe strenge krav og følge med på deres progresjon og ta motivasjoner ut av det. Om ikke for en vektnedgang så for en sterkere og sunnere kropp.
I morgen er dagen! Dagen hvor dommen skal komme. Har jeg et hull? Eller ikke, som sist. Tannlegetimen! Den verste timen, de verste timene i året! Fra jeg får timen til timen er over. Da bærer jeg en frykt i meg som aldri slipper.
Ventingen er verst. Når jeg sitter i stolen er jeg midt oppi det og bare vil ha den pirkingen overstått. Må de borre? Må jeg rotfylle igjen? Nei, så ille er det vel ikke? Kjennes ikke sånn ut iallfall.
Som regel går det greit. De får gjort det de skal. Som regel tar det et kvarter eller litt over en halvtime. Kommer an på om det er en sjekk og puss eller om de skal reparere et hull. Når jeg er ferdig, har betalt i dyre dommer og kan gå fattig ut døra er kroppen full av adrenalin. Da er jeg så fornøyd og kan gjøre mye. Men når jeg kommer hjem og setter meg på sofaen faller jeg sammen og kan sove i timesvis! Slår aldri feil altså. Det tar så mye krefter ut av meg. All den gruingen i flere uker, timene før dagen, stolen. Jeg blir fysisk og psykisk ødelagt.
Det tok mange år fra der jeg var til der jeg er nå. Mange år med tannverk og ødelagte tenner. Jeg skulle ikke til den jævla tannlegen! Men så fikk jeg jobb, og den sjefen jeg hadde da henviste meg til sin tannlege. Mange skader. Dyre skader. Mange timer i vente. Mange rotfyllinger. Trekt et par tenner har jeg og. Har en åpen plass i kjeften uten tann. I 2015 startet det. Mye ut og inn. Et par ganger med valium. Det klarte jeg bare ikke. Gikk mye bedre uten. Nå, 9 år etter, sjekk og puss to ganger i året. Sjeldent hull, da kun et lite et. Fortsatt veldig angst, men jeg kommer meg igjennom det nå, mye bedre enn før.
Søndagen ble på sofaen med Nano på fanget store deler av dagen. Planen var en morgentur. Men turen ble de få skritta fra senga til sofaen som StepsApp ikke telte engang. Så lite skritt ble det. At det ikke ble tatt opp. Jeg hadde vært på stolpejakt på lørdag. Fullført et kart og gått veldig langt. Så skulle jeg absolutt gå en tur på søndag. Jeg var motivert. Skulle stå opp tidlig og gå ut. Men når dagen var der og tiden, bare neitakk, tok pillene og krøp under pleddene igjen.
Jeg må jobbe med motivasjonen min. Den er for tiden veldig vinglete. Jeg tror det har med været å gjøre. Jeg er så utrolig lei vær nå! Kan vi ikke ha en uke med kun opphold snart? Det har enten snødd eller regnet, eller vært utrygt. Greit nok, jeg trenger ikke sol og 20 grader. Jeg gjør absolutt ikke det.Jeg lever fint på 15 grader jeg altså. Men bare det er opphold! Er mye enklere å ville gå ut da. Være ute. Men når kong vinter flasser ned hele Norge så er det ikke så gøy lenger.
Når jeg kladder ned dette her skulle jeg vært oppe for lengst. Planen var å gå litt på vei til buss til jobb. Men ute regner det. Igjen. Igjen!!! Da gidder jeg ikke. Da ligger jeg litt lenger og tar bare bussen rett nedenfor her. Får heller se om det bedrer seg utover dagen så jeg kan gå litt etter jobb istedet. Jeg som skal ha vektnedgang denne måneden må stå på litt nå! Jeg får heller spise litt mindre i håp om at det kan hjelpe, ta en proteinshake et måltid eller noe, har aldri tid til frokost. Spiser lunsj, middag og kvelds på hverdager, i helger utgår ofte lunsj og kvelds. Jeg må ikke ned i vekt heller sånn sett, jeg har bare lyst. Lyst til å være tilbake der jeg var i fjor sommer.
